Anmeldelse av forestilling på Nesodden Fortellerfestival 30.08.26, skrevet av Martin Goldberg.

Å finne et grepp i en forestilling; å finne stilen i en forfatters inderste; å kunne deklamere så at setninger, ord og de minste enheter som er der i språket flyger inn i tilhørernes øreganger, sjeler og ånd og danser videre inne i den åpnede og enn mer åpnende åpning som vi alle kan ha for en annens kunstneriske utfoldelse på vårt sinn skal jeg takke  og takke igjen Fanny for som med Rumi og hans dansende ord, sine to verdensmedborger språk- og musikkvenner framførte de gamle ordene som framstod friske, fraiche og nye.

En sterk innledning:

Come, come, whoever you are.
Wonderer, worshipper, lover of leaving.
It doesnt matter.
Ours is not a caravan of despair.
Come, even if you have broken your vow a thousand times.
Come, yet again, come, come.

som med persisk original klingede: «Basah» deklamert av Waheed Warasta, født i samme by som Rumi selv,  bare cirka 750 år senere. Han lot hans ord klinge på originalspråket gjennom hele forestillingen, med eller uten den indiske harmonikan, som han trakterte selv, og med ytterligere musikalsk gestaltning av Safaa al-Saadi, med forskjellige percussions og fløyte, fullbordet trioen.

Fanny skapte på nytt og på nytt med de bildene som Rumi påhittigt (i Coleman Barks amerikanske språkdrakt) tryller fram for den lyttende om kikkerten(!!) som forsøker fly kasserollen, der han skal kokes til fullkomning for å bli den han er egentlig, og der kokken dasker til ham inn i kjelen igjen og forteller om hans vesens enteleki, og der vi som tilhørere kan forundres over hverdagsligheten og evigheten i dette.

Et annet dikt om en kamel som hadde forsvunnet og reaksjonene fra en etterplapprer ville man følge med på enhver nyanse av det dramaet som utspilte seg i diktet. Der er dimensioner i den teksten som Fanny finner og elegant får frem, liksom også i de stille diktene som forekommer.

Men la meg ikke glemme den helt fascinerende dialogen som Fanny fremfører selv med Moses og gjeteren, som med kitschig slisk fremfører en bønn til Gud, som Moses fordømmer, hvorpå gjeteren angrer og river sine klær i stykker. Moses hører så Guds røst som sier at alle har sin måte å uttrykke sin foræring overfor det høye, og han bebreider ham, samtidig som han innvier ham i gudommelige mysterier. Moses springer etter gjeteren for å unnskylde seg og møter en mann som har gått igjennom noe.

Diktaftenen slutter efter dette vevende av persisk tekst og tekstur og musikalske grep og Fannys nydelige diksjon med dette:

The breeze at dawn has secrets to tell you.
Don’t go back to sleep.
You must ask for what you really want.
Don’t go back to sleep.
People are going back and forth across the doorsill
where the two worlds touch.
The door is round and open.
Don’t go back to sleep.