en rik og vakker diktsamling

URSPRUNGLIGEN  – en rik og vakker diktsamling.

                  Hélène Bohman Blomquist er en språkformingskollega fra vårt kjære broderland, og vi synes derfor det er på sin plass å komme med en anmeldelse når hun nå gir ut en ny diktsamling. I tillegg til å være dikter og språkformer, er Hélène  også kjent som forteller, sanger og musiker. Hun har gitt ut flere bøker og CD-er, og er en aktiv bidragsyter til Järnas kulturliv. Årets diktsamling “Ursprungligen” beskriver hun selv som en diktmosaikk, føyet sammen av tekster fra ulike faser av livet, og ulike steder.

                  De 52 diktene er samlet i fire bolker, ikke benevnt med annet enn romertall. Så det blir opp til leseren å finne ut om hver del har et tema, og hvilken sammenheng eller progresjon det eventuelt er mellom de ulike delene. Denne leserens opplevelse er at i den første delen har dikterjeget gjennomgående et barns perspektiv – sansenært, lekfullt, undrende og utforskende. Det lille barnet gleder seg over alt det forunderlige livet har å by på – fra kyrnes rogivende blikk, brønnen som er kjempens øye, de duftende tomatene i drivhuset, som:

“kom från samma land som mitt namn
landet där pappa och mamma älskade varann.”

Er den siste linjen litt vemodig? I og med at de elsket hverandre i preteritum, en svunnen tid, en kjærlighet barnet har hørt om at eksisterte, og kanskje fantaserer om? Noe av det som gjør Bohman Blomquist til en dyktig og interessant poet er at disse spørsmålene ikke besvares. Hun stoler på språket og metaforenes kraft og på lesernes sine, og lar dem få ha sine egne assosiasjoner.

                  Det lille barnet undrer seg også over døden, og finner på et tidspunkt en magisk løsning, som barn gjør. Her et utdrag fra diktet TUNNELN:”Kunde mammor bara försvinna?

Tänk om de ringer och säger
att Mamma är död.
Om jag går hela vägen hem
utan att trampa på skarvarna
mellan trottoarplattorna
då lever hon.”

Dette bildet, og mye annet i denne delen, er veldig gjenkjennelig for meg. Ikke fordi jeg har hatt de samme opplevelsene. Men opplevelsen av å være i en barnekropp og et barnesinn kommer så troverdig og fint fram gjennom beskrivelsene av hvordan barnet sanser og tenker, at jeg får umiddelbar kontakt med det barnet som finnes der et sted inne i min voksne kropp.

                  Lenger ute i del I har barnet blitt ungdom. Hun beskriver gleden ved å uttrykke seg på en mer reflektert måte, og hva musikken kan bety. Hun trenger fortsatt mammaen sin, og setter pris på henne. Nå ser hun henne med et mer bevisst utenfra-blikk og sette henne inn i en sammenheng med andre mammaer. Her fra slutten av diktet MAMMA:

“Någon har sagt att mammor
är som fyrtorn vid horisonten
som skickar ut ljussignaler:
Här är jag! Här är jag!
En ljuspuls i mörkret
sådan var hon
mamma.”

                  Mer og mer alvor kommer inn i leken, og det siste diktet i den første delen, JESUSBöNEN, slutter med bønnen

“Herre Jesus Kristus
förbarma dig över mig.”

                  I den andre delen forekommer ordet “barn” ofte, men nå blir barna sett utenfra, som av en mamma. Barnets undring beholder hun, men også en mer moden undring kommer til uttrykk her. I det siste diktet i denne andre delen fornemmer jeg en lengsel til barndommens verden, bortenfor skam og tvil. Dette diktet er også et fint eksempel på bevisst bruk av rytme. Bølgene det tales om blir gjengitt i bølgende verseføtter, ikke i et stramt metrisk mønster; det hele er mer organisk, nettopp som bølger – med korte linjer, noen av dem bare en amfibrakk lang.  Jeg gjengir det i sin helhet:

                  KöRSBäRSTRäDET

Kan trädet trösta
överrösta
skammen, tvivlets
onda röst?

Ja, Körsbärsträdet
säkert vet ett
sätt att vara
bara vara.

Blomma, bölja
bara följa
vind som
drar förbi.

Vinden hör jag
ser den ej
gode Gud
bevara mig.

                  I den tredje delen møter vi et dikter-jeg med mye levd liv og noen vonde erfaringer bak seg. Her finnes fine dikt om helbredelse, forvandling og forsoning. Drømmen og leken er fremdeles med. Og humoren, som et lite glimt i øyet.  I diktet FLYTT blir det helt tydelig at familielivet med små barn er over, og vi fornemmer også andre sorger og savn. Her fra midten av diktet.

“Vart tog allt vägen
de små barnen
allt liv?”

                  – Og fra slutten, med den herlige, megetsigende,
metaforiske siste linjen:

“Det blåser från norr
piskställningen används inte
jag äger ingen mattpiskare längre.”

                  Her er det også en mamma med, men hun ses utenfra, som et minne om en tid som er forbi “mens björkarna fäller sina blad.”

                  Den siste delen handler om død og forvandling, helbredelse, metamorfose, og om kunstens evne til å forvandle og helbrede. Jeg fornemmer at det er dikt sprunget ut av dyrekjøpt visdom.

                  I det siste diktet i den siste delen er vi tilbake hos barnet. Men nå har vi gått, ikke bare gjennom en sirkel, men heller en spiral oppover. For vi er tilbake, men på et høyere plan, med videre – kosmisk – utsyn. Nå er det ikke barne-dikterjeget, men vår alles begynnelse på livet på jorden det handler om. Kommet fra det himmelske, søker vi det himmelske på jorden. Dette vakre diktet, som også er titteldiktet, fortjener å bli gjengitt i sin helhet. Legg merke til skiftet av grammatisk tid fra preteritum til presens i den siste strofen, som gir den enda mer sprengkraft.

 URSPRUNGLIGEN

Ursprungligen
var glädjen vår
en värmande, bärande
stor famn av ljus.

Andlösa
sveptes vi bort av vindar
och dalade som maskrosfjun
i skymningen
ner i mödrarnas armar
och kysste deras mjuka handflator.

Långsamt
genomtränger vi jordmassan
växande, ständigt sökande
himlarnas innersta smekning.

Boken kan kjøpes gjennom direkte kontakt med Hélène Bohman Blomquist, på denne adressen: helenebb@me.com

Nesodden, desember 2025, Fanny Parow Knill